Klaging har en høy pris…

…livstid!

 

ingrid_struemke_kaffe_sandefjord

 

Og siden klaging har en svært smittende effekt blir et «surketema» fulgt av neste «offing». Å klage degraderer et menneske til offer og det mister handlingsrom. Dessverre sniker og lurer klagingen seg inn i hverdagen på en så lur måte at de ofte ikke engang merker at de syter og klager.

De er overbevist om at deres «Ja, men…» er en god begrunnelse for å forbli i en langt fra tilfredsstillende tilstand.

Det er veldig synd! Selvfølgelig prøver jeg – bl.a. igjennom disse små innlegg – å gi et puff til forandring til akkurat disse menneskene. Men jeg slutter med mine anstrengelser så snart jeg merker at de koser seg og er svært så komfortable i klageverden sin.

Da jeg var yngre hadde jeg nok insistert og prøvd lenger enn jeg gjør i dag – uten at jeg er sikker på at jeg hadde oppnådd et bedre resultat. Så det gjør jeg ikke lenger, for jeg vet at surking er smittsom og jeg har ikke lyst å bli en sutre-kopp.

Når jeg merker at jeg har kommet i en situasjon jeg følger jeg må klage over, ja, da trenger jeg all min energi for å komme utav den og inn i en hverdag der gleden ikke gir rom for klaging.

 

Det var da så lite?

Jeg har ofte lurt på hvorfor vi syns det er så mye lettere å gjøre seg selv liten, snakke ned sin prestasjon enn å være stolt av den?

Hvorfor er vi – særlig vi kvinner – så raske å avfeie ros med: Det var da så lite!

Hva er galt med å være midtpunkt, høste anerkjennelse for sine anstrengelser? 

 

ingrid_struemke_hatt_regnvar

 

Særlig hvis du er over førti, femti , seksti, sytti og har vært beskjeden og tilbakeholden hele ditt liv er det vel på tide at du stepper frem, prøver noe nytt – om så bare for å teste ut en ny og ukjent side av din personlighet.

Hvis du tenker etter så føler du jo at det er så mye mer i deg som vil ut. Hvis du forsiktig holder dette skjult for omverden kan ingen andre ane hva du er i stand til og ingen kommer til å finne på å spørre deg om noe.

Stå frem, vis hva du er god for!

Verdsett dine anlegg. Det er lov å glede seg og være stolt av sine prestasjoner.
Gi andre muligheten å glede seg med deg!

Eller er det redselen for misunnelse og svartsjuka som holder deg tilbake og hindre deg fra å leve ut ditt potensiale?

Da er det på tide å skifte miljø! Tro meg, det finnes de som heier deg frem og gleder seg på dine vegne!

Innbilt applaus

Det er langt i fra en velstelt hage du finner hos meg.

 

100581603_10219806927337606_2282447085401800704_o (2)

 

Men den er full av liv fra tidlig vår til sen høst…og hvem vet hva som rører seg og puster under løvet om vinteren?
Gresshoppe, marihøne, biller jeg ikke aner hva heter, sommerfugler i alskens farger og fasonger, bier, humler fi str s til xl.

 

20200525_154248 (2)

 

Jeg blir glad av å se disse krabatene og observere at det blir flere og flere ettersom ugresset spirer.

 

20200525_154514 (2)

 

Jeg velger å tro at de applauderer meg der jeg sitter og stirrer hull i luften istedet for å febrilsk skyve på gressklipperen.

 

20200527_163354 (2)

 

Denne innbilte applausen betyr mye for meg, den gir meg avspenning fra stresset og fortvilelsen jeg føler når jeg leser om insektdøds og vindmøller.

Hvordan ser det ut i hagen din?

Livsveiens tre knagger

Vi må alle leve med konsekvensene av våre handlinger og våre valg.

Noen ganger blir vi oversvømt at informasjon, muligheter, alternativer. Da er det ikke lett å holde oversikten og enda vanskeligere å skille ut hva å velge, hva å forkaste.

Enkelte ganger blir man dratt frem og tilbake mellom to muligheter. Begge har fordeler og begge har ulemper. Hva skal man velge?

Ingrid_Struemke_skjel

Jeg har funnet en måte å løse dette dilemma på.

Jeg har laget meg tre livsveiknagger.

Etter en omhyggelig gransking av meg selv og mine behov har jeg klar å finne ut hva som er de tre desidert viktigste tingene i livet mitt. Det er «ting» som jeg ikke vil være foruten, det er det som jeg trenger for min personlige lykke og livskvalitet. Det kan ta litt tid og kreve flere revurderinger, for det er ikke lett å begrense seg på tre ting men nødvendig får å ha nytte av disse knaggen.

Da jeg ble enig med meg selv hva disse tre ting var, skrev jeg dem på en lapp som henger over skrivebordet mitt. Når jeg nå kommer i en knipe, en vanskelig situasjon som jeg syns er vanskelig å avgjøre hva jeg bør velge bort og hva legge energi i, da tester jeg disse tingene opp mot de tre knaggene. De tingene, menneskene, tilbudene som ikke oppfyller kravene vender jeg ryggen til og bruker jeg ikke mer tid eller tanker på.

Livet er rett og slett for kort for senere men også for kort for feile valg. 

Mellom barken og veden – et godt sted å være!

95913764_3205685346158999_6339875661703806976_o

 

 

Her deler jeg et lite utdrag fra boken «Endelig gammel». Dette kapittelet har samme navn som overskriften:

….»Som flokkdyr trives vi i grupper og ved å tilpasse oss tilfredsstiller vi harmonibehovet vårt. Å unngå upopulære eller omstridte valg er den enkleste veien for å oppnå det. Det er mye lettere å ti stille og følge med resten, selv om det innerst inne strir oss i mot. Det koster mindre kraft å dysse ned den indre protesten enn å ta opp kampen med et ukjent antall motstandere. 

Når vi beskrider denne miste-motstandens-vei burde en hel lys-show av varsellamper begynne å blinke, for her legges det til rette for en uendelig prosess av selvfornektelse: Når jeg velger å tilpasse meg ved å fornekte min overbevisning for på denne måten å sikre min plass i et fellesskapet eller en gruppe, åpner jeg opp for en farlig prosess som kan føre til selvutslettelse og til og med ha sykdom som følge. Det fatale er at vi mennesker ikke bare er tilpasningsdyktige men også vanedyr. Kanskje merker vi ikke engang at vi bare har fulgt med uten å granske hva vi egentlig støtter eller om vi fortsatt støtter det. Ved å stoppe opp fra tid til annen og spørre seg selv om fellesmålet fortsatt også er mitt og om avtaler fortsatt omfavner mine behov, kan vi redegjøre overfor oss selv om vi er på rett vei eller på rett sted.

Heldigvis er vi ikke bare flokkdyr. Vi har også et medfødt behov å være individuelle, å skille oss ut og et ønske om å realisere og videreutvikle oss selv til noe helt unikt. Selv om disse behovene kan variere i styrker fra person til person, så er de tilstede i oss alle. «

 

Et liv etter døden?

Da jeg for litt siden svarte «ja» på spørsmålet om jeg tror på et liv etter døden ble jeg møtt med skeptiske blikk og en rekker tvilende innvendinger.

Like lite som noen som ikke tror på et liv etter døden kan jeg legge frem dokumentasjon som bekrefter min overbevisning.

ingrid_struemke_larvik_hav_ula

Men jeg vil prøve – ved hjelp av en imaginær samtale mellom to ufødte – å forklare tankene mine. Det er ikke jeg som har funnet på denne herlige dialogen, men maleren Johannes Baptiste le Coq (1796-1825).

Her kommer samtalen:

To ufødte barn har en samtale i magen til mammaen sin…

-Tror du på et liv etter fødselen?

-Så klart! Selvfølgelig finnes et liv etter fødselen. Vi er her for å bli sterk og forberedt på det som venter oss etterpå.

– Pah! For noe tull. Det finnes ingenting etter fødselen! Hvordan tror du et liv utenom magen kunne foregå?

– Tja, det finnes mange historier om «den andre siden». Det sies at det er mye lys, glede, følelser og opplevelser der. For eksempel har jeg hørt at man spiser med munnen der.

-Hva er det du forteller? Vi har navlestrengen vår som gir oss føde og alle vet det at man får sin næring slik og ikke gjennom munnen! Dessuten er det ingen som har kommet tilbake fra dette livet på den andre siden. Det er bare dumme, godtroende folk som forteller slike historier. Livet slutter med fødselen, det må man bare akseptere!

– Jeg har en annen vinkling. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette livet etter fødselen kommer til å være og jeg kan ikke bevise noen ting, men jeg elsker tanken på at vi kommer til å møte mammaen vår og at hun tar seg av oss da.

– Mamma? Er det mulig? Du tror på mamma? Og hvor er hun liksom???

– Hun er overalt. Hun er rundt oss og vi er laget av henne. Takket være henne lever vil, vi hadde ikke eksistert uten henne!

– Dette er helt absurd. Jeg har aldri sett ei mamma. Dermed er det åpenlyst at hun ikke ekisterer.

– Jeg er helt uenig med deg. For vet du, noen ganger, når det er helt still, kan man høre at hun synger, man kan føle at hun kjærtegner vår verden…jeg er helt sikker på at vårt virkelige liv først begynner etter fødselen.

 

Og hva tror du?

 

 

 

 

 

 

Hva utgjør forskjellen …

… mellom mennesker som lykkes og dem som mislykkes?

 

ingrid_struemke_research_skriving

 

Johann Wolfgang von Goethe, en av de mest betydningfulle tyske personlighetene sa i sin tid: “Es ist nicht genug zu wissen – man muss auch anwenden. Es ist nicht genug zu wollen – man muss auch tun.” — » Det er ikke nok å vite – man må også anvende. Det er ikke nok å ville – man må også gjøre.»

Johann Wolfgang von Goethe, Albert Einstein, Henry Ford… alle disse menneskene er i dag fremragende og viktige personligheter, og alle var usedvanlig suksessrike i det de gjorde. De var geniale og satte sitt preg på verden frem til i dag. De fant nøkkelen til suksess: Det er ikke nok å vite. Kunnskap i seg selv gjør ikke at du lykkes!

Hemmeligheten for suksess er at du bruker din kunnskap og din handlekraft!

 

Hvis drømmer eller planer skal bli virkelighet må du anvende kunnskapen din, hele tiden, hver dag.

Og du må være utholdende. Det er nemlig ikke sagt at du oppnår resultater med en gang.

Det finnes utallige eksempler på mennesker som måtte igjennom lange prosesser og tøffe strekninger før de ble belønnet med suksess. Se på J.K. Rowling f.e. eller Warren Buffett, Marilyn Manson og Mike Tyson. Det som er likt for alle disse er at de ikke ga opp. De fortsatte å følge sine mål, brukte 10000-vis av timer og hele sitt engasjement for å overvinne alle hindringer.

 

 

Er du klar for suksess?

Redd?

Og frigjøre seg fra redsel gir livet en svevende letthet. Det gir en helt ny frihet.

ingrid_strumke_skog_skummel (2)

Hvorfor bestemmer redsel da over store deler av livet vårt?

Som oftest skjer det ubevisst, vi avviser eller stenger ut andre uten å være helt klare over det. Ingen har jo lyst å bli såret om og om igjen, tross alt er vi jo istand til å lære av erfaringene, er argumenter vi bruker.

Men hva skjer med oss underveis?

Vi blir mer og mer forsiktige, nølende, våger mindre og mindre.

Vi lar være å gå på kino om kvelden – noen kunne jo overfalle oss.

Vi starter ingen samtale med nabodamen – hun kunne jo mistolke det.

Når vi er redde fungerer hjernen vår bare delvis. Den faller tilbake til gamle, vante mønstre. Kreative, nye løsninger utestenges.

Jeg vil ikke la meg  blokkerer eller innskrenke på denne måten.

Derfor har jeg tatt beslutningen å ikke slippe til redselen med mindre jeg er sikker på at den tilfører meg og min fremtid en positiv forandring.

 

Mark Twain formulerte det så fantastisk bra da han sa: «Jeg er en gammel mann som har opplevd mye forferdelig, men heldigvis har det meste aldri inntruffet.»

 

Hvordan håndterer du redselen?

 

 

Tankespinn

Enn hvis lykken bare ramler ned fra himmelen en vakker dag og hver og en av oss får tildelt noen fantastiske muligheter i løpet av livet…

ingrid_struemke_foss

…da trenger vi våkne øyne og skarpe sanser for i det hele tatt å oppfatte disse sjansene.

Hvis du er overbevist at så snart du har passert 60 kommer det ikke til å skje spennende ting i livet ditt lengre, ja, kan du være sikker på at du ikke legger merke til den flotte muligheten idet den passerer deg.

 

La oss si at du alltids har hatt lyst å åpne en garnbutikk. Så hører du at noen ser seg om etter en etterfølger men du tar dette tilbudet ikke innover det i det hele tatt. Du trekker kanskje på skuldrene og tenker: «Så synd, hvorfor skjedde ikke dette da jeg var yngre!»

 

Forutsetning for lykken er altså å beholde et åpent sinn at man klarer å iverksette noe også i årene som kommer.

Du må kunne se og være villig til å gripe muligheten i sjansene som byr seg.

Du trenger å ha vilje til handling.

 

Kanskje denne unntakssituasjonen vi nå befinner oss i bør brukes til å reflektere over egne ønsker, vurdere livets verdi og dermed håp for fremtiden på nytt. Vi kan samle styrke og bevissthet. På denne måten er vi klare til å sette i gang med en helt ny holdning til livet og en helt ny livsplan når restriksjonene er over.

Hva bruker du denne krisen til?

Tillit og positivitet nå?

Når mennesker blir låst i negative følelser som redsel, bekymringer eller tvil svekker disse negative tankemønstre kropp, sinn og motstandskraft.

De blir passive, lar ting bare skje og livet passere. De føler seg hjelpeløse istedet for å ta fatt i livet og aktivt bestemme det.

 

Ingrid_Struemke_kaldt hav

 

I vanskelige tider hjelper det å si til seg selv:

Ikke vente men hente!

Hente inn i livet det du vil det skal bli fylt med istedet for passiv ta i mot det som skulle komme.

Dette gjør du ved å bygge opp et positiv tankemønster – eller mindset, som det så fint heter.

Du oppnår sinnsro og overbærenhet ved å forandre perspektiv

-fra negative tanker til det positive i situasjonen

-fra bekymringer til muligheter

-fra redsel til tillit

Tillit samler deg og forbinder deg med deg selv, med livet og med andre mennesker.

Det er det som utgjør et motstandsdyktig og sterkt samfunn.